Siden det tillatte området for senteravstanden til kjededrevet, både i designberegning og feilsøking i faktisk arbeid, gir generøse betingelser for bruk av partallskjeder, er antallet ledd generelt et partall.Det er kjedets partall som gjør at tannhjulet har oddetall tenner, slik at de slites jevnt og forlenger levetiden så mye som mulig.
For å forbedre jevnheten til kjededrevet og redusere den dynamiske belastningen, er det bedre å ha flere tenner på det lille tannhjulet.Antallet små tannhjulstenner bør imidlertid ikke være for mange, ellers =i
vil være svært stor, noe som fører til at kjededrevet svikter på grunn av tannhopping tidligere.
Etter at kjedet har virket i en periode, fører slitasje til at pinnene blir tynnere og at hylsene og rullene blir tynnere.Under påvirkning av strekkbelastningen F forlenges stigningen til kjedet.
Etter at kjedestigningen blir lengre, beveger stigningssirkelen d seg mot tanntoppen når kjedet snirkler seg rundt tannhjulet.Generelt er antall kjettingledd et partall for å unngå bruk av overgangsledd.For å gjøre slitasjen ensartet og øke levetiden, bør antall tannhjultenner være relativt prime med antall kjettingledd.Hvis gjensidig priming ikke kan garanteres, bør fellesfaktoren være så liten som mulig.
Jo større stigning kjedet har, desto høyere er den teoretiske bæreevnen.Men jo større stigning, desto større er den dynamiske belastningen forårsaket av endringen i kjedehastigheten og virkningen av kjedeleddet som griper inn i kjedehjulet, noe som faktisk vil redusere kjedets bæreevne og levetid.Derfor bør small-pitch kjeder brukes så mye som mulig under design.Den faktiske effekten av å velge kjettinger med små stigninger under stor belastning er ofte bedre enn å velge kjettinger med stor stigning.
Innleggstid: 19. februar 2024